Loven i kaosmos skrevet av Øystein Hauge

PLEASE SCROLL DOWN FOR THE ENGLISH VERSION

Hvordan skal naturen leses? Hvordan kan den leses? Goethe så naturen som vordende i tiden. Naturens metode var (og er) transformasjon. Den ene formen forvandles og utvikles til en annen etter en ”skjult plan” som vi mennesker først oppdager når vi glemmer oss selv og slutter å overføre våre egne forestillinger på naturens fenomener.

Et tenkt eksempel: En dokumentarfilm om livet på jorden, fra begynnelse til slutt, ville dekket en historie på 8 milliarder år. Kortet ned til noen få timer ville vi fått se en kaotisk veksling av organismer. Først stillstand, så langsomme sekvenser av is og flytende steinmasse brått avløst av sydende aktivitet i et stadig vekslende tempo. Underlige skapninger ville poppet opp og flimret forbi for siden aldri å dukke opp igjen. Og så, i en hektisk periode på noen minutter ville dinosaurene dominert lerretet før vi i et kort glimt ville vi fått med oss at mennesket skiftet fra pels til dress. Siste del av filmen blir ren spekulasjon, men en ting er sikkert: mennesket vil være borte – lenge før livet slukner og formen igjen tar over.

”The Aesthetics of  Chaosmos” kaller Umberto Eco overgangen fra et ordnet univers til et åpent kosmos hos forfatteren James Joyce. Typisk for romanen ”Ulysses” var oppløsningen av all orden samtidig som en ny ble etablert, basert på tilfeldighetens prinsipp. Interessen for disse metamorfosene, denne formskapende kraften bak naturens luner og innfall, gjennomstrømmer alle arbeidene jeg hittil har sett av Katrine Køster Holst. For denne kunstneren er visuell form et spørsmål om erkjennelse. De dynamiske prosessene som føder og forvandler formene man ser, fra det ene øyeblikket til det andre, blir for Køster Holst, som for Goethe og Eco, en virkeliggjøring av det mulige. Natur og kultur er to sider av samme mynt. Den ene er preget av til dels uregjerlige fysiske prosesser i selve ”substansen”. Den andre har fått sin form av en skapende hånd. Men kulturgjenstanden kan også være kaotisk, som en seigt flytende ursuppe. Poenget er at da har den blitt slik ved at kunstneren har gitt den lov til det gjennom regler. Køster Holsts objekter problematiserer forholdet mellom formende bevissthet og fysikkens krefter, eller sansning og det vi kaller ”natur”. Dette forholdet må vi kunne beskrive nettopp ved et begrep som ”kaosmos”.Her har vi å gjøre med et nesten ”darwinistisk” prinsipp for forholdet mellom kunstverket og virkeligheten. Kunstverket danner i sin struktur en analogi til den. Ved å ta et – i følge henne selv – tilfeldig utgangspunkt i en nøye avmålt håndfull leire, utforsker Katrine Køster Holst sitt eget anliggende: Det like tilfeldige forholdet mellom kunsten og verden. Scenen er satt av kunstneren. Verkets ramme er gitt. Men så tar selve spillet over. Hver form blir som en aktør i et stort kunstens figurteater. 

Stykkets budskap, selve innholdet i manus, krever større anstrengelse. Slik er det alltid. Det vi ser går rett inn, ordene må en omvei. Et sted mellom troen på at kunstobjektet ”vil” noe, at det er bærer av en skjult ”mening”, og troen på at verket bare virker i lys av konteksten – et sted mellom disse ytterpunktene famler vi. Hvis det er riktig som naturvitenskapen lærer oss, at mennesket er den mest irrasjonelle skapningen som noen gang har eksistert, så viser disse objektene at kunstneren forsøker å gjøre noe med det.

Teksten er skrevet for en utstillingskatalog i 2006

…………………………………………………………………..

Order in chaosmos translated by Jeremy Welsh
Text by Øystein Hauge

How should nature be read? How can it be read? Goethe saw nature as being expectant in time. Nature’s method was, and is, transformation. Any given form transforms and evolves into another according to a “hidden plan” that we humans first discover when we forget ourselves and stop transferring our own expectations onto natural phenomena.

A theoretical example: A documentary film about life on earth, from beginning to end, would cover a history stretching over 8 billion years. Compressed into a few hours we would witness a chaotic exchange of organisms. At the beginning, stillness, then gradual sequences of ice and molten rock suddenly precipitated by intense activity in a constantly changing tempo. The strangest creatures would suddenly appear and just as suddenly vanish, never to return. And then, for a few hectic minutes, dinosaurs would fill the screen until, in the blink of an eye, humans went from being fur-clad to suit-clad. The last part of the film must be pure speculation, but one thing is clear; humans will be long gone before life is finally extinguished and pure form takes over once again. 

”The Aesthetics of  Chaosmos” is what Umberto Eco calls the passage from an ordered universe to an open cosmos in the work of James Joyce. In the novel “Ulysses” classical order was broken down at the same time as a new order was established, this time based upon a principle of coincidence.

An interest in these metamorphoses, the form-giving power behind nature’s whims, runs through all of the works I have seen by Katrine Køster Holst. For this artist, the question of form is one of recognition. The dynamic processes that give rise to and mutate the forms we see, from moment to moment, become for Køster Holst, as for Goethe and Eco, a realisation of the possible. Nature and culture are two sides of the same coin. The one is characterised by partially unregulated processes in substance itself, the other is shaped by a creative hand. But objects of culture can also be chaotic, like a viscous primal broth. The point is that things are the way they are because the artist has given them form according to a set of rules. Køster Holst’s objects problematise the relationship between consciousness and the forces of nature, or sensibility and that which we call nature. This is a relationship we could aptly refer to using the term “Chaosmos”.Here we are looking at an almost Darwinian relationship between the artwork and reality. The artwork in its structure constitutes an analogy to this relationship. By taking – in her own words – a random starting point with a carefully measured handful of clay, Køster Holst investigates her own concerns; the more or less accidental relationship between art and the real world. The artist sets the scene, the limits of the work are set. But then the play itself takes over. Each form becomes an actor in art’s puppet theatre.

The message of the piece, the content of the script, requires some effort. This is always how it is. What we observe goes in directly, but words must take a detour. Somewhere between a belief that the art object has intentionality, that it carries a hidden meaning, and a belief that the work only functions according to context, somewhere between these two points we find ourselves stumbling around. If it is true what science tells us, that humans are the most irrational creatures ever to have existed, then these objects are evidence that one artist is attempting to do something about it.

The text was written for an exhibition catalogue in 2006