DREIESKIVEN

Første gang jeg sitter ved en dreieskive er rundt 1994, jeg går på ungdomsskole og en keramiker underviser i grunnleggende dreie teknikker. Noen år senere starter på Pottemagerskolen i Sønderborg. Dreieskiven er tilbakevendende i mitt arbeide, den er et redskap som jeg bruker på tradisjonell og eksperimenterende vis. 


Tittel: Dart, dreiet stengods, diameter 65 cm, 2012
Innkjøpt av Drammen Museum i 2014


Kasteprosjekt 2007. To ganger min egen vekt i terracotta leire, en dreieskive og fire dager, fotografert med selvutløser


DREIESKIVEN  
Tekst skrevet av Katrine Køster Holst, 2018

Det, der sker, naar Pottemagerens sætter sig til sin Drejeskive og af det smidige Ler former en Krukke, er intet mindre end en Skabelsesproces. Efter at han med Foden har sat den store Svingskive «Driften» i Fart, drejer han med vaade Hænder hurtigt sin Lerklump op til en Krukke eller et Fad. […] Opdrejningens Kunst bestaar bl.a i at lade Leret løbe jævnt op mellem begge Hænders Pekefingre, medens Tommelfingrene styrer Karrets Kant.[1]

Vivild Ungdomsskole 1994.[2] To ganger i uken kom en lokal pottemaker og underviste i keramikk. Langs veggen mot gaten med de lave vinduene stod fire dreieskiver. Gammeldagse sparkeskiver, av typen hvor man sitter høyt på et sete foran skiven som sparkes i sving med føttenes kraft. Når svinghjulet hadde fart, kunne man med hendene konsentrere seg om å få leireklumpen i senter. Det kunne ta tid, og de første ganger fikk vi hjelp fra vår lærer, som på et sekund temmet klumpen til den lå i ro på den roterende skiven. Deretter kunne jeg bore tommelfingrene ned midt i klumpen og åpne en form. Med kombinasjon av flaks og forstand fikk jeg det etter hvert som jeg ville. Men i starten hadde mine klisne hender rundt den våte leireklumpen så lite kontroll at klumpen av og til uten forvarsel fløy av skiven, og før jeg rakk å gripe den, havnet den på gulv eller vegg. Heldigvis kunne leiren samles opp, eltes påny og jeg kunne starte forfra. Jeg likte sparkeskiven, som jeg likte å sykle. Kroppens arbeide, rytmene og vekslingen mellom føttene og hendene som på skift arbeidet og hvilte.

Keramiker Mårten Medbo skriver om å dreie:

Att dreja är en i allra högsta grad sinnlig upplevelse som kräver stor kroppslig och i regel även viss mental närvaro. […] Den kroppsligt motoriska delen av aktiviteten kräver något av den mentala kapaciteten men det finns ofta ett visst utrymme kvar att disponera. Det går att tänka på annat samtidigt som man gör. Det behöver inte gå ut över kvaliteten på aktiviteten. […] På det sättet finns det en intellektuell och meditativ dimension i den fysiskt repetitiva ansträngningen. Man är handlande och behöver inte fundera på vad man ska göra här näst. Man är där man är och gör det man gör. Det leder till att man får utrymme att blicka inåt.[3]

Pottemagerskolen i Sønderborg 1997.[4] Johann[5] var god til å dreie, så god at han kunne fortelle oss at han hadde vært med på Verdensmesterskapet i dreining. Jeg fant aldri ut av hans posisjon – om han selv hadde vært bak dreieskiven eller blant publikum. Og det spilte for så vidt ingen rolle. Mitt poeng var at han i fortellingen formidlet et budskap om at man kunne bli verdensmester i den faglige disiplinen som jeg var i gang med å lære. Noe jeg ikke hadde tenkt på, men som stod klart hvis man så nærmere på utdannelsens mål. Vi skulle bli konkurransedyktige, trenete og så dyktige at vi på sikt kunne drive en forretning basert på markedets etterspørsel. I første skoleperiode skulle vi øve på det som var målbart håndverk, og karakterene ble satt etter våre prestasjoner, som ble målt ut fra kriterier som teknikk, tempo og presisjon.  Vi skulle gjøre samme øvelser om og om igjen, for å lære hvordan leiren skulle fordeles og trekkes i riktig tykkelse, og avsluttes i en form som var identisk til de forrige. Fredag, en gang i måneden, var det dreieprøve. En time. Og når tiden var gått, kom vår lærer rundt med et avkryssingsskjema og en skjæretråd. Alle de dreide emner ble delt med et tverrsnitt som blottla godstykkelse, og deretter ble håndverket nøye studert.

Bergen 2003. Siden pottemakerskolen er det gått noen år, og jeg er i gang med mitt masterstudium på Kunsthøgskolen i Bergen.[6] Jeg har gradvis beveget meg bort fra funksjonelle gjenstander og er midt i en prosess hvor jeg utfordrer tillærte tenkemåter i min søken etter et eget ståsted. Som metode er jeg begynt å undersøke keramiske teknikker som jeg hadde lært fra tidligere utdannelser. Blant annet dreieskiven. For meg var den så tett koplet til dreide bruksgjenstander at jeg hadde vanskelig for å tenke på dreieskiven uten å tenke på dreide bruksprodukter. Mine undersøkelser handler om hvorvidt jeg kunne skyve på mine egne fastlåste holdninger. Kunne jeg beholde teknikkene (arbeidsprosessene) og snu rundt på formålet? Kunne jeg nøytralisere teknikkene, starte forfra og se på eksempelvis dreieskiven som et mer universelt verktøy, som en saks, en blyant, en sag.

Vinteren 2004. Jeg er i et tomt prosjektrom sammen med flere ganger min egen vekt i rød terracottaleire. Den ligger stablet på en gul sekkevogn i ti kilos pakker. Ved siden av leiren står en dreieskive. Det er en elektrisk modell, av den typen hvor man sitter foroverbøyd på en lav krakk og styrer hastigheten med foten på en pedal. Motoren summer og lyden øker med antall omdreininger i sekundet, som en bil. Jeg setter meg bak dreieskiven, og kroppen vet presis hva den skal gjøre; den arbeider på automatikk. Jeg starter med en større kløs, tilsvarende fem–seks kilo leire, og dreier små sylindere som passer i hånden min. Å dreie mange små emner fra en større klump kalles å ”dreie på stokk”. Det er en metode som ofte benyttes i produksjon, fordi man raskt kommer inn i en rytme uten avbrytelser. En, to og tre ganger trekker jeg hurtig leiren opp til en sylinder, skjærer den løs med neglene og kaster den nådeløst gjennom luften så den treffer en vegg to meter unna. Handlingene er nøye planlagt, og det handler om å teste hvordan det å kaste kan brukes som formdannende faktor.

Første forsøk startet med kast fra en stige. Jeg dreide en sylinder og holdt den forsiktig i hånden mens jeg klatret opp til øverste trinn, og slapp den deretter rett ned på gulvet. I de mange gjentakelser, opp og ned av stigen, ble jeg etter noen dager likevel enig med meg selv i at metoden var for fysisk anstrengende, selv om ideen hadde noe for seg. Det førte til en justering: I stedet for å tenke opp og ned kunne jeg tenke fremover. Med to meters avstand til en vegg kunne jeg fra sittende posisjon oppnå tilsvarende kraft som fallet fra stigen.

Jeg satt uavbrutt ved dreieskiven i flere dager, og eneste avbrytelse var å hente mer leire. Det var befriende enkelt. Kroppen gjorde arbeidet og jeg husker følelsen av lettelse og glede, som om jeg hadde løst en gåte. Jeg stolte på det jeg gjorde, og på veggen foran meg vokste det frem en form som kunne sammenlignes med strukturer fra naturen. Den var ikke kopi av noe allerede eksisterende. Den hadde en egenart og vokste etter et system som gjorde meg nysgjerrig. I prosessen fikk jeg to roller. Jeg ble utøver og betrakter samtidig. Og i øyeblikket tenkte jeg at det slett ikke var jeg som kontrollerte formen på veggen, den bare ble slik.[7]

[1] Rugde, Emil (1946). Lertøj. I Johs. Andersen, A.H.M Andreasen, Søren Berg P Bispeskov, Helge Finsen, Nathalie Krebs, Axel C, Kristensen, Erik Lassen, H.C. Leisner, H. A. L. Madslund, Therkel Mathiasen, Viggo Sten øller, Vagn Poulsen, Emil Ruge, E. Tuxen, Kaj Uldall, E. Heikel Vinther. KERAMIK, keramisk Teknik, Keramisk Kunst, København: Jul. Gjellerups Forlag, s. 41–42.

Lynggaard, Finn (1976). Keramisk håndbog. Oslo: Aschehoug. s. 189. 2. utg. København: J. Fr. Clausens Forlag. s.84–85.

[2] En skoletype for 14–18 åringer basert på Grundtvigs pedagogikk. Jeg var elev på Vivild Ungdomsskole i perioden 1994–1996.

[3] Medbo, Mårten (2012) Att dreia eller inte dreia, det är frågan Kurs i Kunskapsfilosofi Dramatiska Högskolan HDK s. 7

[4] Pottemagerskolen, EUC Syd i Sønderborg. Jeg var elev i første skoleperiode i 1997.

[5] Johann Grassberger var en av pottemakerskolens undervisere gjennom 39 år. Pottemagerskolen EUC–Syd ble nedlagt i 2010.

[6] Mitt eksamensprosjekt fikk tittelen Køster_Holst_metoden. Prosjektet var motivert av en søken etter et eget kunstnerisk ståsted. Resultatet ble et arkiv av avkast, produkter, biprodukter fra prosessuelle eksperimenter knyttet til tradisjonelle keramiske teknikker. Kunsthøgskolen i Bergen 2003–2006.

[7] Kasteprosjektet er blitt vist i ulike versjoner i offentlige utstillinger: 2013 Kunstnersenteret i Buskerud, Drammen. 2010 Kunstnerforbundet, Oslo. 2010 Galerie Favardin & de Verneuil, Paris. 2007 Guldagergård International Keramikcenter, Danmark.